Enten begynner jeg å bli for gammel, eller så dør ungdomsidolene mine altfor unge…. Kanskje begge deler er korrekt. Jeg var nær ved å falle ut av sofaen forrige lørdag, da jeg fikk høre at Alex var død. Musikken hennes har fulgt meg helt siden jeg var 10-11 år og en av de første platene jeg kjøpte for egne penger, var et av hennes album.
Alex, 1949 – 2013
Denne uken sto dødsannonsen på trykk i Aftenposten – så er det altså sant, hun er borte fra denne verden og skal begraves fra en kirke i Oslo. Så der har vi beviset på at selv de mest spennende, eksotiske, særpregede og flotte kunstnerene også er vanlige dødelige mennesker. Det var en gang da jeg trodde at artister som Alex ikke døde på vanlig måte – de bare gikk over til en slags vakker og spesiell Nirvana, men den gang ei.
Annonsen som bekreftet at det virkelig var sant…
Flashback til 1978: Bydelen Haugerud på slutten av 1970-tallet var verken verre eller bedre enn alle andre drabantbyer på den tiden. Haugerud hadde sitt eget senter, med det oppfinnsomme navnet “Haugerud-senteret”. Matbutikken på senteret het “Bonus” og “Bonus” solgte LP-plater! Der inne sto jeg, med kr. 49,50 av ukepengene i lomma og en LP under armen. Etter å ha betalt, bar det rett hjem og etter å ha skrelt av meg yttertøyet ble LP’en lagt på stereoanlegget og ut strømmet lyden av noe helt nytt; en heftig, stakkato trommerytme tett fulgt av den feiteste bassen jeg til da hadde hørt, og på toppen av dette en stemme som var milevis over alle andre norske artister på den tida. Det var lyden av Alex som sang “Listen to the music”…. Jeg lyttet, jeg lyttet til hele LP’en, mange ganger om igjen og oppdaget stadig noe nytt. Alex sin musikk kom som det helt riktige alternativet, på det helt riktige tidspunktet. Hun ble en viktig del av lydsporet som tilhører min ungdomstid – og musikken hennes har beholdt sitt grep på meg i alle de 35 årene siden.
I dag er hun, i hvert fall for noen, et fjernt minne fra norsk rocks historie, andre husker henne med glede, mange lurer på “hvor ble hun av?”…. Sitt siste studioalbum, “Always” ga hun ut i 1983 – etter den tid har hun vært ute av rampelyset i Norge, og vi har ikke veldig mye kjennskap til hva hun har drevet med siden da, bortsett fra at hun har jobbet bl.a. i USA – og sporadisk utgitt noen singler…
“Always” var den 5. og siste i rekken av Alex’ klassiske album fra 70/80-tallet
En kort oppsummering av Alex: Hun ga ut 5 flotte album mellom 1977 og 1983. Hun skapte mote med det som fremdeles i dag kalles “Alex-hår”. Hun vant Spellemannsprisen. Hun deltok i 4 norske Melodi Grand Prix finaler. Hun var født av polske foreldre i Litauen. Hun giftet seg med den norske filmregissøren Haakon Sandøy og flyttet til Norge i 1970, og fikk etter hvert datteren Naomi. Etter at hun ble skilt fra Sandøy hadde hun i mange år et forhold til musiker Atle Bakken.
Alex hadde en fantastisk stor og flexibel stemme, som strakk seg over fire oktaver – og hun var derfor i stand til å takle vokale utfordringer som lå langt over hva mange andre kunne klare. Fra den mest innsmigrende hvisking, via beinharde rockebrøl til høye, eteriske toner – Alex fikk alt sammen til å lyde like uanstrengt og like naturlig. To av de beste eksemplene på det siste finnes på “Daddy’s Child” fra 1980 – her gjør hun cover-versjoner av to artister som ikke mange tør å nærme seg vokalmessig; Minnie Riperton og Deniece Williams. Begge disse souldamene er kjent for å nå toner som anses som umulig for de fleste andre, men Alex klarte det med glans. Hun er fullt på høyde med originalene, Minnie’s “Inside my love” og Deniece’s “Touch me again” – bravo!
Alex fikk allerede fra starten etiketten “funkrockdronning” klistret på seg. I mine øyne er den delvis riktig; Alex var funky til tusen, og den eneste på 70/80-tallet som var musikalsk i nærheten av det Gudny Aspaas i Ruphus hadde gjort noen år tidligere. Men Alex var også en glimrende ballade-tolker, hun sang rock så det freste og hun kunne gi hvem som helst lyst til å innta dansegulvet med sine mest disco-pregede up-tempo låter (“I’m not alone“, “Let me be the beat” m.fl.). Alt i alt tilførte hun norsk musikkliv en skikkelig vitamininnsprøytning, på et tidspunkt da det var helt nødvendig. Alex hadde også en velutviklet evne til å leve seg inn i tekstene hun sang, og alt hun gjorde på plate og konserter fremsto dermed som ekte og levende.
“Alex” ble utgitt 1977. Håret hennes ble en egen mote-greie…
Alex sine album: I kronologisk rekkefølge kom “Alex” (1977), “Handle With Care” (1978), “Hello, I Love You” (1979), “Daddy’s Child” (1980) og til slutt “Always” (1983). Samleplata “Alex’ Beste” kom i 1981, og inneholdt låter fra de første albumene pluss MGP-bidraget “Rock ‘n’ Roller”. I senere år har Alex sluppet noen singler med ujevne mellomrom, bl.a. “Home is where the hatred is“, “Almost” og “Living in color”.
Melodi Grand Prix: Fire ganger har hun deltatt i de norske Melodi Grand Prix-finalene, og alle gangene har hennes bidrag vært bedre enn det som vant. Hun sang “Univers” i 1980, “Rock ‘ n’ Roller” i 1981, “Perfekte Engel” i 1982 og “Fri” i 1986. Personlig tror jeg det hadde blitt flere poeng og mindre latterbrøl fra Europa dersom vi hadde sendt Alex til 1980-finalen fremfor “Samid Ædnan”. Finn Kalvik høstet “zero points” i 1981 – kan hende det ikke hadde skjedd dersom vår polsk/norske rock’n’roller hadde inntatt podiet isteden..?
Det er med glede jeg konstanterer at iTunes har samtlige av Alex’ originalutgivelser tilgjengelig – både fordi lyden er mye bedre enn mine gamle, slitte LP’er – og fordi hennes tidløse musikk dermed – endelig – er lett tilgjengelig for alle.
Alex er en viktig artist i norsk musikks historie, hun er en av de beste vokalistene vi har hatt – og hun ga ut noen fantastisk bra album. Jeg håper alle de som vokste opp med musikken hennes kan kjenne seg i gjen i noe av det jeg har skrevet her… Er du for ung til å ha opplevd henne mens hun var på høyden, sørg for å unne deg en “snik-lytt” snarest mulig!
Alex begraves i Oslo 7. oktober 2013. Hvil i fred. “perfekte engel” – jeg er takknemlig for at du satte farge på mitt musikalske univers!
Varme tanker og hilsener til Naomi & Colin, Alex’ søster Lilianna, Atle Bakken, Haakon Sandøy og alle venner og fans i inn- og utland
stianeriksen 