Diamanda Galas – Not comparable….


One of my readers wrote me and asked me about my opinion about Diamanda Galas, and I thought “OK, I will write a piece about her”… When I titled this post “Not comparable” it is of course due to the fact that as a singer Diamanda Galas cannot – ever – be compared to anyone else! What she does as a singer is so totally unique, it transcends all categories, makes her hard to classify, sometimes even hard to enjoy her records. Easy listening it is not – but a fascinating use of the human voice as an instrument used for conveying emotions – and a lot of times the emotions expressed by Galas are anger, frustration, rage and despair. I’ve looked a little deeper into the musical world of this truly fascinating artist – and even if these views are my personal ones, it might be of help to anyone who is curious about what this singer actually can do….

A photo of the "private" Diamanda Galas, looking relaxed and just plain gorgeous!

A photo of the “private” Diamanda Galas, looking relaxed and just plain gorgeous!

Galas was born on August 29 1955 in California, to Greek parents – and as a young adult moved to Europe where she first made an impression when starring in Vinko Globokar’s opera “Un jour comme un autre” – where the leading character is a tortured Turkish woman.

Galas has a truly magnificent voice, it spans several octaves, and she probably could have been one hell of an opera singer if she’d chosen that direction. Instead she decided to make use of her voice in a totally different way, and in the process creating a musical legacy which effectively separates her from any other singer on the planet. You might not enjoy listening to it, but it still grabs you by the neck, and thereby draws attention to whatever subject she is dealing with and whatever form of music she chooses to sing. And that – in my opinion – makes it impossible to be indifferent to what Galas does; Love her or hate her – in the end, she still is the vocal 8th Wonder of the world!

Musician, composer, singer, author - Diamanda Galas is a woman of many talents...

Musician, composer, singer, author – Diamanda Galas is a woman of many talents…

She has (according to Wikipedias entry on her) been described as being “capable of the most unnerving vocal terror”, and yes occasionally that is a befitting label. However, this is not a description for her entire recorded output – she certainly can vocally terrorize you at times, but she is also capable of adjusting her voice to any and all kinds of musical styles – and there are several items to be found on her records that are just beautiful. In my opinion, Diamanda’s recordings can be roughly divided into two categories; the really far-out, avant garde stuff on one hand, and on the other her more main-stream material – but you still won’t mistake her for anyone else!

Making her debut album in 1982, she spent her first decade as a recording artist making some truly unique albums – and then in 1992 releasing the first of (what I call) her mainstream albums, “The Singer”.

Just the titles of her first albums should give you just a hint about what to expect: “The Litanies of Satan” (containing the track “Wild Women With Steak Knives” … – get it…?) (1982), “Panoptikon” (1983) followed by her “Masque of The Red Death” trilogy: it consists of the separately released albums; “The Divine Punishment” (1986), “Saint of The Pit” (1987) and  “You Must Be Certain of The Devil” (1988). These were followed by “The Plague Mass” in 1991 – and later albums like “Vena Cava” (1993) and “Schrei-X” (1996) all have Galas front & center doing some of that “vocal terror” mentioned earlier. Heavy stuff indeed, but magnificently performed! Certain soul singers have been praised for being able to vocally cover all human emotions. Diamanda Galas actually does the same – but when the emotions include AIDS, mental illness, anger, frustration, degradation, injustice and such – it does sound a little less cozy than any of the soul girls praising the love of their life….

The debut album. From the cover photo alone, you know the songs here are NOT cute love ballads!

The debut album. From the cover photo alone, you know the songs here are NOT cute love ballads!

Three of her albums are what I would consider easily accessible to a much wider audience, and are all suggested listening for anyone who is curious about Galas. They are; “The Singer” (1992), her collaboration with John Paul Jones “The Sporting Life” (1994) and “Malediction and Prayer” (1998).

“The Singer” is a sparse record, with just vocals, piano and organ – all of performed by Galas. She actually sings here, and very well too! Among the songs on this album you’ll find the blues classics “Gloomy Sunday” and “Insane Asylum”, Roy Acuff’s old chestnut “Were You There When They Crucified My Lord” and a stunning take on Screamin’ Jay Hawkins “I Put A Spell On You”

Working with Led Zeppelin’s John Paul Jones in 1994, produced the rock album “The Sporting Life” and if your taste in music include guitar solos, bass and drums all supporting a fabulous voice – this is your album! Diamanda proves that she once again can handle any kind of song, and she sings with style & gusto here, on material ranging from “Dark End Of The Street” to the Greek/Arabian inspired “Skotoseme”. Some CD editions include a bonus track: the last song,  “Hex” is reprised in a “La Diabla Mix”, and so you can even hear Galas in a techno-inspired setting on a track you can actually dance to!

John Paul Jones & Diamanda Galas, taking a break from "The Sporting Life"

John Paul Jones & Diamanda Galas, taking a break from “The Sporting Life”

“Malediction And Prayer” is a live record that came out in 1998, and stylistically it is in the same vein as “The Singer”. It does contain what I consider to be the greatest moment in her entire discography: She sings the old Supremes-hit “My World Is Empty Without You”! Taken as a slow ballad, it is sensitively and softly performed, bringing out nuances in the lyrics you never thought were there. Vocal terror?? Not one bit of it here, and so it proves that the “Queen of scream” also has the ability to do something vocally very beautiful and warm… It still is a million light years away from way back when Diana Ross sang it – but then again; Diana never delved this deep into the lyrics in the first place, and sang it just like any other Supremes-hit of the 60’s.

I hope I have shed some new light on this very amazing artist, and I hope that anyone with an interest in music will lend an ear and find out for yourself if this floats your boat or not. Like Yma Sumac, Edith Piaf, Oum Kalthoum and Linda Ronstadt among others, Diamanda Galas has a voice and style that is instantly recognizable, all her own, she will never be mistaken for anyone else. Which, when it comes to great singing – really is what it’s all about.

Not comparable, truly unique, impossible to ignore, dealing with topics no other singer has ever touched, Diamanda Galas is in a league all of her own, and thus she occupies a very special place in music history. And there certainly will never be anyone like her…

Gunda-Marie Bruce – Uten “passion” blir det kjedelig!

1 Comment

Det er kokende varmt i Oslo da jeg ankommer operaen denne torsdagsettermiddagen , for å intervjue en flott representant for norsk operas fremtid, den lyriske sopranen Gunda-Marie Bruce. Jeg sitter og venter i foajeen og prøver å komme til hektene etter “heteangrepet” der ute, og forventer vel egentlig at Gunda skal være like svett og andpusten som jeg – etter en lang dag med prøver. Da hun skrider inn i foajeen, iført en nydelig rød kjole og høye røde lakksko, bærer hun slett ikke preg av å ha øvet hele dagen – men ser duggfrisk og opplagt ut. Hun er like strålende blid som alltid, og da kollega Eli Kristin Hanssveen gir henne kompliment for kjolen sier hun “åh, det var bare noe jeg dro ut av skapet i full fart” etterfulgt av en trillende latter og en kommentar om at “- det er vel det jeg skal svare..?? Jeg må rett og slett øve meg i å bli mer “diva”!

Begrepet “diva” blir ofte brukt om mer eller mindre kjente syngedamer i forbindelse med dårlig oppførsel og skyhøye og urimelige krav om et eller annet…. Den egentlige betydningen, “gudommelig” oppsto i Italia og ble brukt om store sangerinner og skuespillere med stjernestatus og enestående talent. Så derfor Gunda, bare bli diva du – talentet er der allerede og stjernestatus er for deg på ingen måte uoppnåelig!

Jeg har hatt gleden av å se og høre Gunda på scenen i mange ulike sammenhenger, og jeg har alltid opplevd en artist med total fokus på det hun synger, samt en glimrende måte å formidle dette på. I dag vil jeg bli litt mer kjent med kvinnen bak stemmen, og få et nærmere innblikk i hvem hun er, hvordan hun jobber og hva som er grunnen til at hun har valgt opera som yrke….

Gunda i vakre omgivelser på Drottningholm Slott i 2010 (Foto fra Gunda's private samling)

Gunda i vakre omgivelser på Drottningholm Slott i 2010 (Foto: Fra Gunda’s private samling)

Du er født på slutten av 1970-tallet, og var 14-15 år i 1993 – da ville alle musikkinteresserte fjortiser bli Madonna – men du ville bli Mirella Freni??

– Jeg hørte veldig mye på Sissel Kyrkjebø, og fant etter hvert ut at jeg kunne imitere henne og synge hennes sanger. Men det var først på videregående at jeg for alvor ble veldig musikkinteressert. Min interesse for klassisk sang ble nok først og fremst vekket av en bekjent av mamma, som ga meg opera-CDer til jul og bursdager – og jeg etter hvert fant ut at jeg likte det veldig godt. Både Barbara Bonney og kanskje særlig Kiri Te Kanawa var med på å øke min interesse for opera. Jeg hadde vært innom litt forskjellige fag og studieretninger før jeg fant ut at det var sangen jeg ville satse på. Faren min, som døde veldig ung, hadde en flott sangstemme og sang mye, og det hendte naboene spurte hvilken plate vi nettopp hadde spilt. Så jeg er kanskje litt arvelig belastet også. Etter hvert kunne jeg bli rørt til tårer av opera, og jeg skjønte etter hvert at det var dette jeg ville satse på. Og Mirella Freni ble også en av mine favoritter etter hvert!

Du har nevnt en gang tidligere at en trist og tragisk oppvekst har vært en medvirkende årsak til at du satset på musikken, nettopp fordi sang og musikk var din trøst når livet ikke var helt snill med lille Gunda. Er det noe med oppveksten din som har gitt deg en ballast som er nyttig å ta med seg inn i operaens verden?

– Jeg leste et eller annet sted at det ofte er en sammenheng i at de som har mistet en eller begge foreldrene tidlig, ofte velger en kunstnerisk utdannelse. Jeg følte meg ofte alene, og hadde ingen nære som backet meg opp. Jeg husker jeg synes det var sårt med alle medstudentene som kunne ringe til pappa når det var noe – jeg hadde ikke den muligheten. Jeg var i mange år ganske selv-saboterende, hadde dårlig selvtillit, tenkte ofte at “vet ikke om jeg klarer dette” osv. Nå har jeg fått opparbeidet selvtilliten, og får gode tilbakemeldinger på det jeg gjør, og sånt varmer. Jeg har i tillegg til pappa mistet mange av mine kjære, og også nære venninner. Mine egne opplevelser av sorg er noe jeg kan bruke i sangen. Jeg har veldig lite teatertrening, men jeg kan kanalisere mine egne erfaringer inn i det jeg skal fremføre. Jeg har mere fundament nå, og det gjør kunsten mere levende – med litt mer dybde. Man skal fortelle en historie gjennom sangen, det er ikke nok at det bare klinger pent. Det finnes mange teknisk perfekte sangere, men som er fullstendig ribbet for innlevelse. Uten “passion” blir det kjedelig!

Gunda på scenen som Adele i "Flaggermusen" (Foto: Fra Gunda's private samling)

Gunda på scenen som Adele i “Flaggermusen”
(Foto: Fra Gunda’s private samling)

Talentet for å synge har jo vært der tidlig, og det skal utvikles. Du har hatt gode lærere, du har studert ved både Barratt Dues Musikkinstitutt og Operahögskolan i Stockholm. Du har også hatt undervisning med Anne Nyborg, og flere sommer-sesonger hos Lidal North. Dette må da være veldig hardt og krevende?

– Ja, selvfølgelig er det det. Men jo mer utdanning og bakgrunn en har, desto mer lærer man jo. Alle mine lærere har vært fantastiske på hver sin måte, og alle har tilført meg nye impulser og gjort meg bedre i stand til å bli en god sanger. Anne Nyborg er en kjempespennende lærer å jobbe med, hun er krevende – men det gir resultater. Og somrene som student hos Lidal North ville jeg ikke vært foruten! Det er utrolig lærerikt, morsomt, spennende og vi er en helt fantastisk gjeng her i år!

Du er en lyrisk sopran – og dermed i samme kategori som Victoria de los Angeles, Elisabeth Schwarzkopf, Montserrat Caballe, Renee Fleming, Teresa Stratas, Angela Gheorgiu, Anna Netrebko, Kiri Te Kanawa og Lucia Popp. Du følger i noen veldig store fotspor her…?

– Av de du nevner der, så er vel Lucia Popp den som er mest nærliggende å sammenligne meg med stemmemessig, i og med at vi begge er lette, lyriske sopraner. Lucia Popp gjorde også veldig mye forskjellig, ikke bare store operaroller. Elisabeth Schwarzkopf er også en som jeg beundrer veldig, hun var en fantastisk sanger med en utrolig nydelig stemme. Alle de navnene du nevner der, er jo virkelig store kunstnere og det er jo lov å håpe at jeg på et eller annet tidspunkt kan nærme meg en eller flere av dem…

Kiri Te Kanawa (som du jo har møtt) er kjent for et variert reportoar – alt fra opera og oriatorier, til Gershwin, Cole Porter og folkesanger fra Maoriene på New Zealand. Er allsidighet en styrke som nå blir satt pris på blant opersangere (i motsetning til tidligere tider da det ble ansett som helligbrøde å synge noe som helst annet!)?

– Hver ny ting er spennende! Jeg vil veldig gjerne gjøre mere kirkemusikk for eksempel, og Händels “Messias” er noe jeg har kjempelyst til å gjøre! I det siste har jeg gjort en del sånne morsomme “heisann-hoppsan” saker, men jeg liker å synge triste ting også – noe som kan røre både publikum og meg. Så, ja – det å være allsidig er en styrke.

Variasjon er vel et stikkord for deg; du har sunget alt fra salmer og julesanger, du synger i brylluper og kirker og har opptrådt på såpass ulike steder som foran den svenske Kongefamilien på Det Kungliga Slott til langt uti skauen på Jevnaker som Mor Sol i “Bronsebukkene” nå i sommer. Du har det ikke akkurat kjedelig?

– Å gjøre noe nytt, komme på nye steder, jobbe med nye mennesker – det er jo nettopp det som gjør det så spennende å drive med akkurat det jeg gjør!

Gunda som Mor Sol i "Bronsebukkene" i 2013

Gunda som Mor Sol i “Bronsebukkene” i 2013 (Foto: Fra Gunda’s private samling)

En ting er at stemmen må være på plass. Men så skal det jobbes med alt det tekniske i tillegg. Brystklang, halsklang, hodeklang, pusteteknikk og hva det nå heter. Under prøvene synger du samme strofe 100 ganger for at den skal bli perfekt. Du skal skjønne hva teksten handler om, kanskje på et helt fremmed språk… Du stappes inn i ubekvemme kostymer, parykker som gnager, sko som klemmer – og enda klarer du å oppvise en smittende entusiasme i alt du gjør. Har du aldri hatt lyst til å bli advokat-sekretær istedenfor?

– Ha ha – ja, det er beinhard jobbing det vi driver med! Men gleden over å få stå på scenen og drive med det jeg liker aller best overskygger jo alt det der. Og jeg vil jo gjerne være best mulig uansett hvilke roller eller hvilket materiale jeg skal synge. Jeg er ikke på noen måte utlært, langt derifra – og stiller opp på alle prøver med glede. Og gode tilbakemeldinger fra publikum gjør at det er verdt det!

Tidligere var operasangere ofte noen ganske digre “dundrer”, med liten pinup-verdi. For et par år siden lagde Anna Netrebko en flott video med “Song to the Moon” fra “Rusalka”, der hun er iført en ganske sexy badedrakt og månemannen er en skikkelig flott hunk!  Denne uken spiller du i “Il Trittico” sammen med bl.a. Håkon Kornstad og Patrick Egersborg, to andre av våre norske “up & coming” operatalenter som imponerer meg hver gang. Er dere alle representanter for en ny generasjon innen operaen – unge, vakre og talentfulle. Er opersangere de nye MTV-idolene?

– Den Netrebko-videoen er helt super! Og ideen å lage den er en veldig god reklame for opera. Når er selvfølgelig stemmen det viktigste, men det skader ikke å se bra ut heller. Jeg bruker mye tid og penger på kjoler til opptredener, men det er arbeidsantrekk for meg. Og i dag blir man fotografert og filmet i alle sammenhenger, folk har mobilen med seg bestandig. Men jo – jeg legger vekt på hvordan jeg ser ut, og så passer jeg på å få nok søvn og hvilepauser. Ellers er det behagelig å bo på landet, omgitt av dyr og natur.

Ja, du har valgt å bosette deg på Eina sammen med din Hans, og dere driver bl.a. med grise-oppdrett – en noe uvanlig kombinasjon kanskje?

– Kanskje det, men det er ikke helt kultur-krasj altså! Hans er også kjempeglad i opera, og har sett flere store oppsetninger enn hva jeg har. Akkurat nå holder vi på å innrede øvings-lokale til meg i annen etasje i grisehuset – gleder meg til det blir ferdig. Ellers øver jeg jo litt hjemme i stua, med katten vår som publikum. Han stikker ut når jeg tar de høyeste tonene – så jeg vet at jeg har gjort det riktig når pus fyker på dør (latter)!

Til tross for at du startet sent, hva gjør operasanger Gunda-Marie Bruce om 20 år?

– Jeg håper jeg kan få fortsette å synge og synge, lenge…..! Selv om det er en tøff bransje – du kan ikke sende inn en søknad på ny jobb innen dette feltet. Men om stemmen holder, de gode tilbakemeldingene fortsetter å komme og at publikum fortsatt vil høre på meg, så holder jeg forhåpentligvis på med noe av det samme om 20 år!

"Lady in Red" - Gunda legger vekt på både fremførelse og utseende på scenen (Foto: Fra Gunda's private samling)

“Lady in Red” – Gunda legger vekt på både fremførelse og utseende på scenen
(Foto: Fra Gunda’s private samling)

Uken etter at jeg intervjuet Gunda, hadde jeg gleden av å se henne opptre 2 ganger. Først som Lauretta i “Il Trittico” og deretter som konsert-artist i den fullsatte Maria-kirken på Hadeland. Lidal North International Opera Workshop gjorde stor suksess i fjor med sin oppsetning av “Dialogue des Carmelites”, der Gunda hadde rollen som Constance. I år var de enda mer ambisiøse, satte opp hele “Il Trittico” (som består av de 3 uavhengige operaene “Il Tabarro”, “Suor Angelica” og “Gianni Schicchi”).

Årets program fra Lidal North International Opera Workshop

Årets program fra Lidal North International Opera Workshop

Dette ble en fantastisk flott oppsetning, og med mange talenter som gjorde ypperlige prestasjoner. Om noen skal fremheves, så er det på sin plass å gi ekstra honnør til gutta – både Håkon Kornstad og Cooper Nolan i “Il Tabarro” og Patrick Egersborg i “Gianni Schicchi” viser alle sammen at de har en lysende fremtid innen opera foran seg! Gunda gjør rollen som Lauretta i “Gianni Schicci”, den mest sentrale kvinnelige figuren i denne operaen.

Gunda er utstyrt med både flott stemme og skuespillertalent, så hun får vist alt hva hun er god for! I tillegg er hun jo så “heldig” at nettopp Lauretta er den som synger en av de meste populære opera-ariene noensinne, “O mio babbino caro”. At årets workshop har benyttet kjente operanavn som Mark Schnaibel, Patricia “Trish” Mc Caffrey, Toril Carlsen og Eli Kristin Hanssveen som instruktører, sier jo noe om kvaliteten. De har tydeligvis vært gode pedagoger alle sammen ut fra det resultatet utøverne på scenen kunne fremvise!

Tre dager etter at hun spilte Lauretta, hadde jeg gleden av å oppleve Gunda som “bare Gunda”, og denne gang som konsertartist i Maria-kirken på Gran, Hadeland. Oppslutningen var upåklagelig – kirken var så fullsatt at det var noen som måtte bli igjen utenfor grunnet plassmangel! Gunda er en artist som har en veldig god kjemi med publikum, og en sjeldent god formidlingsevne. Hun hadde med seg Ann Toril Lindstad (kantor i Gran menighet) på klaver og orgel, og de to damene leverte nær innpå halvannen time med glimrende musikalsk underholdning, bundet sammen med små anekdoter om materialet de fremfører.

Gunda startet konserten med å komme gjennom kirkens hoveddør, mens hun sang en kulokk (Ågot’s Fjeldsang) fra Thrane’s “Ett Fjelleventyr”, og inpirasjonen til akkurat det låtvalget kom fra uttalige kjørerturer gjennom Hadelands-bygdene på vei til og fra operaen i Oslo! Av annet norsk på den musikalske menyen, sto både Erik Bye’s “Hildringstimen” og Edvard Grieg. Gunda var også innom Kurt Weil, i et utdrag fra “Street Scene”.

Etter en kort pause gikk reportoaret over til opera, og Gunda fremførte perler fra Puccini, Delibes, Vivaldi, Bellini og Strauss.  Det er kanskje ikke ofte at det kommer krav om ekstranummer i en kirke, men det skjedde denne søndagen og Gunda bød til slutt på et utdrag fra “La Boheme” og flørtet seg gjennom hele den mannlige delen av publikum mens hun gikk syngende rundt i kirkerommet. Til slutt fikk damene stående og langvarig applaus –  helt velfortjent!

For meg personlig oppsummerte denne konsertene alle de egenskapene jeg setter pris på hos Gunda: stemmen, utstrålingen, hennes evne til å synge et variert utvalg av klassisk, opera og sang – og ikke minst at hun hele tiden gir inntrykk av at hun selv har det utrolig hyggelig mens hun jobber! Hennes egen glede smitter over på publikum, og jeg vil tro at alle som var på denne konserten kunne gå hjem med følelsen av at de hadde vært med på noe stort! Hun ble da også omringet av tilhørere utenfor kirken etter konsertens slutt, og det var bare positive tilbakemeldinger å høre.

Dette innlegget er selvfølgelig farget av min egen fascinasjon over Gunda-Marie Bruce som kunstner – så kanskje er jeg noe inhabil…? Jeg håper alikevel at akkurat DU gir deg selv sjansen til å oppleve henne på scenen. Enten du er innbitt operaelsker, eller bare liker god musikk – Gunda er verdt enhver billettpris!

Så min oppfordring til dere alle blir: få med dere en Gundaistisk opplevelse mens dere kan – det er ikke usannsynlig at “La Bruce” snart er å finne på scener helt andre steder i verden!

%d bloggers like this: