stianeriksen

Det er kokende varmt i Oslo da jeg ankommer operaen denne torsdagsettermiddagen , for å intervjue en flott representant for norsk operas fremtid, den lyriske sopranen Gunda-Marie Bruce. Jeg sitter og venter i foajeen og prøver å komme til hektene etter “heteangrepet” der ute, og forventer vel egentlig at Gunda skal være like svett og andpusten som jeg – etter en lang dag med prøver. Da hun skrider inn i foajeen, iført en nydelig rød kjole og høye røde lakksko, bærer hun slett ikke preg av å ha øvet hele dagen – men ser duggfrisk og opplagt ut. Hun er like strålende blid som alltid, og da kollega Eli Kristin Hanssveen gir henne kompliment for kjolen sier hun “åh, det var bare noe jeg dro ut av skapet i full fart” etterfulgt av en trillende latter og en kommentar om at “- det er vel det jeg skal svare..?? Jeg må rett og slett øve meg i å bli mer “diva”!”

Begrepet “diva” blir ofte brukt om mer eller mindre kjente syngedamer i forbindelse med dårlig oppførsel og skyhøye og urimelige krav om et eller annet…. Den egentlige betydningen, “gudommelig” oppsto i Italia og ble brukt om store sangerinner og skuespillere med stjernestatus og enestående talent. Så derfor Gunda, bare bli diva du – talentet er der allerede og stjernestatus er for deg på ingen måte uoppnåelig!

Jeg har hatt gleden av å se og høre Gunda på scenen i mange ulike sammenhenger, og jeg har alltid opplevd en artist med total fokus på det hun synger, samt en glimrende måte å formidle dette på. I dag vil jeg bli litt mer kjent med kvinnen bak stemmen, og få et nærmere innblikk i hvem hun er, hvordan hun jobber og hva som er grunnen til at hun har valgt opera som yrke….

Gunda i vakre omgivelser på Drottningholm Slott i 2010 (Foto: Fra Gunda’s private samling)

Du er født på slutten av 1970-tallet, og var 14-15 år i 1993 – da ville alle musikkinteresserte fjortiser bli Madonna – men du ville bli Mirella Freni??

– Jeg hørte veldig mye på Sissel Kyrkjebø, og fant etter hvert ut at jeg kunne imitere henne og synge hennes sanger. Men det var først på videregående at jeg for alvor ble veldig musikkinteressert. Min interesse for klassisk sang ble nok først og fremst vekket av en bekjent av mamma, som ga meg opera-CDer til jul og bursdager – og jeg etter hvert fant ut at jeg likte det veldig godt. Både Barbara Bonney og kanskje særlig Kiri Te Kanawa var med på å øke min interesse for opera. Jeg hadde vært innom litt forskjellige fag og studieretninger før jeg fant ut at det var sangen jeg ville satse på. Faren min, som døde veldig ung, hadde en flott sangstemme og sang mye, og det hendte naboene spurte hvilken plate vi nettopp hadde spilt. Så jeg er kanskje litt arvelig belastet også. Etter hvert kunne jeg bli rørt til tårer av opera, og jeg skjønte etter hvert at det var dette jeg ville satse på. Og Mirella Freni ble også en av mine favoritter etter hvert!

Du har nevnt en gang tidligere at en trist og tragisk oppvekst har vært en medvirkende årsak til at du satset på musikken, nettopp fordi sang og musikk var din trøst når livet ikke var helt snill med lille Gunda. Er det noe med oppveksten din som har gitt deg en ballast som er nyttig å ta med seg inn i operaens verden?

– Jeg leste et eller annet sted at det ofte er en sammenheng i at de som har mistet en eller begge foreldrene tidlig, ofte velger en kunstnerisk utdannelse. Jeg følte meg ofte alene, og hadde ingen nære som backet meg opp. Jeg husker jeg synes det var sårt med alle medstudentene som kunne ringe til pappa når det var noe – jeg hadde ikke den muligheten. Jeg var i mange år ganske selv-saboterende, hadde dårlig selvtillit, tenkte ofte at “vet ikke om jeg klarer dette” osv. Nå har jeg fått opparbeidet selvtilliten, og får gode tilbakemeldinger på det jeg gjør, og sånt varmer. Jeg har i tillegg til pappa mistet mange av mine kjære, og også nære venninner. Mine egne opplevelser av sorg er noe jeg kan bruke i sangen. Jeg har veldig lite teatertrening, men jeg kan kanalisere mine egne erfaringer inn i det jeg skal fremføre. Jeg har mere fundament nå, og det gjør kunsten mere levende – med litt mer dybde. Man skal fortelle en historie gjennom sangen, det er ikke nok at det bare klinger pent. Det finnes mange teknisk perfekte sangere, men som er fullstendig ribbet for innlevelse. Uten “passion” blir det kjedelig!

Gunda på scenen som Adele i “Flaggermusen”
(Foto: Fra Gunda’s private samling)

Talentet for å synge har jo vært der tidlig, og det skal utvikles. Du har hatt gode lærere, du har studert ved både Barratt Dues Musikkinstitutt og Operahögskolan i Stockholm. Du har også hatt undervisning med Anne Nyborg, og flere sommer-sesonger hos Lidal North. Dette må da være veldig hardt og krevende?

– Ja, selvfølgelig er det det. Men jo mer utdanning og bakgrunn en har, desto mer lærer man jo. Alle mine lærere har vært fantastiske på hver sin måte, og alle har tilført meg nye impulser og gjort meg bedre i stand til å bli en god sanger. Anne Nyborg er en kjempespennende lærer å jobbe med, hun er krevende – men det gir resultater. Og somrene som student hos Lidal North ville jeg ikke vært foruten! Det er utrolig lærerikt, morsomt, spennende og vi er en helt fantastisk gjeng her i år!

Du er en lyrisk sopran – og dermed i samme kategori som Victoria de los Angeles, Elisabeth Schwarzkopf, Montserrat Caballe, Renee Fleming, Teresa Stratas, Angela Gheorgiu, Anna Netrebko, Kiri Te Kanawa og Lucia Popp. Du følger i noen veldig store fotspor her…?

– Av de du nevner der, så er vel Lucia Popp den som er mest nærliggende å sammenligne meg med stemmemessig, i og med at vi begge er lette, lyriske sopraner. Lucia Popp gjorde også veldig mye forskjellig, ikke bare store operaroller. Elisabeth Schwarzkopf er også en som jeg beundrer veldig, hun var en fantastisk sanger med en utrolig nydelig stemme. Alle de navnene du nevner der, er jo virkelig store kunstnere og det er jo lov å håpe at jeg på et eller annet tidspunkt kan nærme meg en eller flere av dem…

Kiri Te Kanawa (som du jo har møtt) er kjent for et variert reportoar – alt fra opera og oriatorier, til Gershwin, Cole Porter og folkesanger fra Maoriene på New Zealand. Er allsidighet en styrke som nå blir satt pris på blant opersangere (i motsetning til tidligere tider da det ble ansett som helligbrøde å synge noe som helst annet!)?

– Hver ny ting er spennende! Jeg vil veldig gjerne gjøre mere kirkemusikk for eksempel, og Händels “Messias” er noe jeg har kjempelyst til å gjøre! I det siste har jeg gjort en del sånne morsomme “heisann-hoppsan” saker, men jeg liker å synge triste ting også – noe som kan røre både publikum og meg. Så, ja – det å være allsidig er en styrke.

Variasjon er vel et stikkord for deg; du har sunget alt fra salmer og julesanger, du synger i brylluper og kirker og har opptrådt på såpass ulike steder som foran den svenske Kongefamilien på Det Kungliga Slott til langt uti skauen på Jevnaker som Mor Sol i “Bronsebukkene” nå i sommer. Du har det ikke akkurat kjedelig?

– Å gjøre noe nytt, komme på nye steder, jobbe med nye mennesker – det er jo nettopp det som gjør det så spennende å drive med akkurat det jeg gjør!

Gunda som Mor Sol i “Bronsebukkene” i 2013 (Foto: Fra Gunda’s private samling)

En ting er at stemmen må være på plass. Men så skal det jobbes med alt det tekniske i tillegg. Brystklang, halsklang, hodeklang, pusteteknikk og hva det nå heter. Under prøvene synger du samme strofe 100 ganger for at den skal bli perfekt. Du skal skjønne hva teksten handler om, kanskje på et helt fremmed språk… Du stappes inn i ubekvemme kostymer, parykker som gnager, sko som klemmer – og enda klarer du å oppvise en smittende entusiasme i alt du gjør. Har du aldri hatt lyst til å bli advokat-sekretær istedenfor?

– Ha ha – ja, det er beinhard jobbing det vi driver med! Men gleden over å få stå på scenen og drive med det jeg liker aller best overskygger jo alt det der. Og jeg vil jo gjerne være best mulig uansett hvilke roller eller hvilket materiale jeg skal synge. Jeg er ikke på noen måte utlært, langt derifra – og stiller opp på alle prøver med glede. Og gode tilbakemeldinger fra publikum gjør at det er verdt det!

Tidligere var operasangere ofte noen ganske digre “dundrer”, med liten pinup-verdi. For et par år siden lagde Anna Netrebko en flott video med “Song to the Moon” fra “Rusalka”, der hun er iført en ganske sexy badedrakt og månemannen er en skikkelig flott hunk!  Denne uken spiller du i “Il Trittico” sammen med bl.a. Håkon Kornstad og Patrick Egersborg, to andre av våre norske “up & coming” operatalenter som imponerer meg hver gang. Er dere alle representanter for en ny generasjon innen operaen – unge, vakre og talentfulle. Er opersangere de nye MTV-idolene?

– Den Netrebko-videoen er helt super! Og ideen å lage den er en veldig god reklame for opera. Når er selvfølgelig stemmen det viktigste, men det skader ikke å se bra ut heller. Jeg bruker mye tid og penger på kjoler til opptredener, men det er arbeidsantrekk for meg. Og i dag blir man fotografert og filmet i alle sammenhenger, folk har mobilen med seg bestandig. Men jo – jeg legger vekt på hvordan jeg ser ut, og så passer jeg på å få nok søvn og hvilepauser. Ellers er det behagelig å bo på landet, omgitt av dyr og natur.

Ja, du har valgt å bosette deg på Eina sammen med din Hans, og dere driver bl.a. med grise-oppdrett – en noe uvanlig kombinasjon kanskje?

– Kanskje det, men det er ikke helt kultur-krasj altså! Hans er også kjempeglad i opera, og har sett flere store oppsetninger enn hva jeg har. Akkurat nå holder vi på å innrede øvings-lokale til meg i annen etasje i grisehuset – gleder meg til det blir ferdig. Ellers øver jeg jo litt hjemme i stua, med katten vår som publikum. Han stikker ut når jeg tar de høyeste tonene – så jeg vet at jeg har gjort det riktig når pus fyker på dør (latter)!

Til tross for at du startet sent, hva gjør operasanger Gunda-Marie Bruce om 20 år?

– Jeg håper jeg kan få fortsette å synge og synge, lenge…..! Selv om det er en tøff bransje – du kan ikke sende inn en søknad på ny jobb innen dette feltet. Men om stemmen holder, de gode tilbakemeldingene fortsetter å komme og at publikum fortsatt vil høre på meg, så holder jeg forhåpentligvis på med noe av det samme om 20 år!

“Lady in Red” – Gunda legger vekt på både fremførelse og utseende på scenen
(Foto: Fra Gunda’s private samling)

Uken etter at jeg intervjuet Gunda, hadde jeg gleden av å se henne opptre 2 ganger. Først som Lauretta i “Il Trittico” og deretter som konsert-artist i den fullsatte Maria-kirken på Hadeland. Lidal North International Opera Workshop gjorde stor suksess i fjor med sin oppsetning av “Dialogue des Carmelites”, der Gunda hadde rollen som Constance. I år var de enda mer ambisiøse, satte opp hele “Il Trittico” (som består av de 3 uavhengige operaene “Il Tabarro”, “Suor Angelica” og “Gianni Schicchi”).

Årets program fra Lidal North International Opera Workshop

Dette ble en fantastisk flott oppsetning, og med mange talenter som gjorde ypperlige prestasjoner. Om noen skal fremheves, så er det på sin plass å gi ekstra honnør til gutta – både Håkon Kornstad og Cooper Nolan i “Il Tabarro” og Patrick Egersborg i “Gianni Schicchi” viser alle sammen at de har en lysende fremtid innen opera foran seg! Gunda gjør rollen som Lauretta i “Gianni Schicci”, den mest sentrale kvinnelige figuren i denne operaen.

Gunda er utstyrt med både flott stemme og skuespillertalent, så hun får vist alt hva hun er god for! I tillegg er hun jo så “heldig” at nettopp Lauretta er den som synger en av de meste populære opera-ariene noensinne, “O mio babbino caro”. At årets workshop har benyttet kjente operanavn som Mark Schnaibel, Patricia “Trish” Mc Caffrey, Toril Carlsen og Eli Kristin Hanssveen som instruktører, sier jo noe om kvaliteten. De har tydeligvis vært gode pedagoger alle sammen ut fra det resultatet utøverne på scenen kunne fremvise!

Tre dager etter at hun spilte Lauretta, hadde jeg gleden av å oppleve Gunda som “bare Gunda”, og denne gang som konsertartist i Maria-kirken på Gran, Hadeland. Oppslutningen var upåklagelig – kirken var så fullsatt at det var noen som måtte bli igjen utenfor grunnet plassmangel! Gunda er en artist som har en veldig god kjemi med publikum, og en sjeldent god formidlingsevne. Hun hadde med seg Ann Toril Lindstad (kantor i Gran menighet) på klaver og orgel, og de to damene leverte nær innpå halvannen time med glimrende musikalsk underholdning, bundet sammen med små anekdoter om materialet de fremfører.

Gunda startet konserten med å komme gjennom kirkens hoveddør, mens hun sang en kulokk (Ågot’s Fjeldsang) fra Thrane’s “Ett Fjelleventyr”, og inpirasjonen til akkurat det låtvalget kom fra uttalige kjørerturer gjennom Hadelands-bygdene på vei til og fra operaen i Oslo! Av annet norsk på den musikalske menyen, sto både Erik Bye’s “Hildringstimen” og Edvard Grieg. Gunda var også innom Kurt Weil, i et utdrag fra “Street Scene”.

Etter en kort pause gikk reportoaret over til opera, og Gunda fremførte perler fra Puccini, Delibes, Vivaldi, Bellini og Strauss.  Det er kanskje ikke ofte at det kommer krav om ekstranummer i en kirke, men det skjedde denne søndagen og Gunda bød til slutt på et utdrag fra “La Boheme” og flørtet seg gjennom hele den mannlige delen av publikum mens hun gikk syngende rundt i kirkerommet. Til slutt fikk damene stående og langvarig applaus –  helt velfortjent!

For meg personlig oppsummerte denne konsertene alle de egenskapene jeg setter pris på hos Gunda: stemmen, utstrålingen, hennes evne til å synge et variert utvalg av klassisk, opera og sang – og ikke minst at hun hele tiden gir inntrykk av at hun selv har det utrolig hyggelig mens hun jobber! Hennes egen glede smitter over på publikum, og jeg vil tro at alle som var på denne konserten kunne gå hjem med følelsen av at de hadde vært med på noe stort! Hun ble da også omringet av tilhørere utenfor kirken etter konsertens slutt, og det var bare positive tilbakemeldinger å høre.

Dette innlegget er selvfølgelig farget av min egen fascinasjon over Gunda-Marie Bruce som kunstner – så kanskje er jeg noe inhabil…? Jeg håper alikevel at akkurat DU gir deg selv sjansen til å oppleve henne på scenen. Enten du er innbitt operaelsker, eller bare liker god musikk – Gunda er verdt enhver billettpris!

Så min oppfordring til dere alle blir: få med dere en Gundaistisk opplevelse mens dere kan – det er ikke usannsynlig at “La Bruce” snart er å finne på scener helt andre steder i verden!