Leonid Larionov – Norges nye stjerne-bass

Leave a comment

Det er med stor glede jeg registrerer at opera som kunstform er på en oppadstigende popularitetskurve i Norge. Vi har et flott operahus i Oslo, det skjer mye på operafronten rundt om i landet ellers – og det ser heldigvis ut til at den gamle myten om at opera kun er forbeholdt noen få, at opera er vanskelig å begripe, det er mye “skrik og hyl” med hjelmprydede divaer som dør i timesvis osv. nå kan legges død. Det norske folk har våknet, og innsett at det finnes helt andre sider ved opera, og at disse heldigvis nå bli oppdaget.

Etter at Oslos nye operahus åpnet i 2008, så har bygningen i seg selv tiltrukket seg mange nysgjerrige besøkende, og heldigvis har ganske mange av dem også fått med seg en eller annen forestilling når de først stakk innom. Det var også et sjakktrekk å ansette Paul Curran som operasjef – han tilførte operaen som kunstform en hel del nye impulser, kreative ideer og sørget også for at vår norske operascene tiltrakk seg nye talenter fra inn- og utland i de årene han virket der.

Derfor har vi nå et sterkt lag av nye og unge operastjerner på vei oppover. Noen navn vi bør holde øye med er: Maria Bordas, Gunda-Marie Bruce, Patrick Egersborg, Julia Gusek, Ingunn Kilen, Magnus Dorholt Kjeldal, Håkon Kornstad og Leonid Larionov. Ikke minst skal vi rette en stor takk til Eli Kristin Hanssveen som med sin deltagelse i “Stjernekamp” høsten 2013 også var med på å folkeliggjøre operasangere og som et resultat av sin glimrende innsats på TV, deretter personlig var en av grunnene til at samtlige forestillinger av “Orfeus & Evridyke” var fullstendig utsolgt! Som et bevis på at dette blir satt stor pris på, ble Eli Kristin kåret til “Årets Sanger” av Operaklubben Arie i februar 2014!

Jeg følger alle disse nye talentene våre med største interesse, og konstaterer med glede at alle sammen gjør en glimrende innsats rundt om der de opptrer, og at Den Norske Opera har et svært godt rekrutteringsgrunnlag til fremtidige rollebesetninger! I min ganske uformelle serie “Stian møter nye opera-talenter“, så er allerede Gunda-Marie Bruce godt belyst (du kan lese det intervjuet her: https://stianeriksen.com/2013/08/02/gunda-marie-bruce-uten-passion-blir-det-kjedelig/ ) og denne gangen er det Leonid Larionov som er i fokus…..

Leonid fotografert i forbindelse med en konsert

Leonid fotografert i forbindelse med en konsert

Leonid Larionov – bakgrunn og fakta: Født i april 1985 i Kandalaksha i Murmansk-regionen i Russland. Fra tidlig alder var hovedinteressene musikk og sport. Leonid var frem til han fylte 21 aktiv innen bobsleigh-varianten “Naturban”, men det var alikevel musikk i ulike former som opptok det meste av tiden:

16 år gammel gikk han ut fra musikkskolen i Kandalaksha med eksamen i pianospill. Samtidig spilte han althorn, trombone og tuba i byens messingblåserorkester. I en alder av 21 ble han uteksaminert fra Rautio Music College, med trompet som hovedfag. Frem til han var 22 studerte han deretter solosang og opera ved konservatoriet i Petrozavodsk. I 2007 startet Leonid det som også i dag er en stor hobby – instrumentbygging.

I tillegg til å være en fremragende bass-sanger, så spiller han også på en lang rekke instrumenter han selv har bygget, bl.a. fløyter, sekkepiper av ulik design, didgeridoo, zhaleyka, harpe, kalimba, munnharpe og til og med sag! En del av disse instrumentene ble anvendt i den tiden han var medlem i folkemusikkgruppen Bahus (det finnes flere klipp med dem på YouTube). Etter å ha jobbet som lærer innen pianospill, blåseinstrumenter og sang i Russland og Finland, kom Leonid til Norge i begynnelsen av dette tiåret og startet studier ved Barratt Dues Musikkinstitutt, der han i dag holder på med Master-studier.

Leonid med en del av instrumentene han selv har bygget!

Leonid med en del av instrumentene han selv har bygget!

Tradisjonelt har det vært sopranene og tenorene som oppnår mest berømmelse innen opera. Mezzosopraner, barytoner og basser kommer liksom litt i bakgrunnen…. Urettferdig, disse er minst like viktige for at en opera skal bli komplett! Etter å ha hørt Leonid live en rekke ganger, har jeg på følelsen at dette kan endres. Leonid har med sin fantastiske og fleksible lyriske bass bevist gang på gang at en bass som solo-sanger gir publikum en helt nydelig musikalsk opplevelse, og at Leonid i samspill med andre er like glimrende som duettpartner og ensemble-spiller som han er solo. Hans rolle som Dulcamara i “L’Elisir d’amore” overbeviste meg om det!

En iskald januardag møttes jeg og Leonid Larionov til et uformelt intervju – et veldig hyggelig møte med en mann som lever og ånder for musikk og sang!

Hvordan skal du profilere deg selv som operasanger, som bass? Er ikke det mye vanskeligere enn f.eks, tenorene som får alle de store “helterollene”? Hva er drømmerollen for en bass?

– Boris Goudonov! Boris er drømmerollen! Men det finnes mange flotte bass-roller hos Verdi også. Egentlig er det mange hovedroller for en bass, kanskje særlig innen russisk opera. Felipe, kongen i “Don Carlo” er et godt eksempel på en flott bassrolle, Gounods “Mephisto” er en annen…. Leporello, tjeneren i “Don Giovanni” også.

Jeg har hørt deg synge kardinal Brogny’s arie fra “La Juive”, blant annet på konserten forrige uke. En opera som kanskje ikke er så kjent her i landet, men som du tydeligvis har et forhold til?

– Kardinalen er ikke “min” rolle, den er for dyp for meg. Arien går helt greit, men hele partiet til kardinalen ligger for dypt for meg! Jeg er lyrisk bass, og kan synge alt fra bass til bassbaryton, men ikke mørk bass. Vokalt ligger jeg mellom bass og bassbaryton.

Det høres ut for meg som du da har muligheten til å være fleksibel i forhold til hva slags reportoar du velger?

– Fleksibilitet, absolutt! Dulcamara derimot er i den helt andre enden, den ligger høyt og der må jeg forholde meg til topptonene hele veien.

Som nyutdannet, og på starten av karrieren så må du kanskje ta noen valg i forhold til hva du fysisk kan synge, og hva som er behagelig å synge…? Det er vel en risiko å gape over for mye, og dermed utsette stemmen for unødige belastninger?

– Ja! Foreløpig kan jeg selv bestemme hvilke romanser og arier jeg synger på solokonserter. Når det gjelder operaroller, er det andre som bestemmer – der blir jeg invitert til å synge roller som er bestemt på forhånd.

Didrik Solli-Tangen og Leonid på konsert

Didrik Solli-Tangen og Leonid på konsert

Som “ny” så må du vel ta de tilbudene som kommer. Dette handler jo også om å skape seg et navn innen opera, folk må vite hvem du er, du må nå ut til publikum på ulike måter….?

– Jeg ser på det som verdifull og nyttig erfaring! All erfaring er bra, og jeg anser at enhver invitasjon til å gjøre noe innen opera gir meg sceneerfaring – det kommer godt med! Foreløpig går det greit for meg å synge det meste av det som byr seg, jeg hverken kan eller har råd til å være kresen på dette tidspunktet (han ler). Etter hvert som jeg får muligheten til å selv velge reportoar, så blir det helt klart mer etter min egen smak. Jeg har veldig lyst å synge noen “gærninger” – Boris Goudonov er jo f.eks, ganske gal! Også noen mere festlige karakterer som Dulcamara og Leporello. Men jeg liker godt tragiske rollefigurer også – de gir spennende utfordringer. En operasanger er en syngende skuespiller, og det er viktig å fremstille figuren både vokalt og karaktermessig! Opera er dramatisk teater.

Som innfødt russer har du en unik mulighet til å synge russisk materiale. Jeg har hørt deg synge Mussorgsky’s “Songs and Dances of Death” og det finnes mye fantastisk flott russisk opera. Men disse er ikke så kjent som verker av Verdi, Puccini osv. Vi oversvømmes av italiensk, fransk og tysk opera – men den russiske kommer litt i bakgrunnen. Du må jo ha en stor fordel når du snakker språket og kanskje også har kjennskap til bakgrunnen for en del av de russiske operarollene. Hvordan skal vi få russisk opera mere frem i lyset?

– Helt klart! Hvis jeg blir kjent, så skal jeg prøve å gjøre det! Det er masse flott russisk musikk som jeg håper jeg kan bidra til å gjøre mere kjent! Jeg skulle ønske at russisk opera blir mer spilt rundt i verden. Problemet er at for få sangere kan synge på russisk. Det er et vanskelig og litt umusikalsk språk å øve inn for noen. Stort sett er det “Eugen Onegin”, “Fyrst Igor” og “Spar Dame” som mer eller mindre regelmessig blir satt opp rundt i verden. Men det er så mye mer å velge blant!

Jeg personlig hadde mer enn gjerne sett deg på scenen på Den Norske Opera i en stor og krevende bassrolle i en russisk opera!

– Ja, takk – jeg også! Operaen må bare ta kontakt og invitere meg! Jeg kan sminkes og kles om til enhver rolle de vil ha meg til å gjøre der! Dessverre er det vanskelig for russiske operasangere å få jobber i Europa. Jeg tror vi mangler kontaktnett – vi blir kun invitert som gjester…. Selv russiske storheter som Anna Netrebko og Dmitri Hvorostovsky har bygget opp det meste av sin karriere i USA, foruten gjesteroller rundt omkring i Europa.

En av grunnene til at jeg har bedt om å få intervjue deg, er fordi jeg mener bestemt at vi må skape litt publisitet rundt deg og det du gjør! Du har en nydelig stemme, og før du er et etablert navn så må det en god del jobbing til før alle vet hvem du er og de store, saftige rollene blir tildelt deg.

– Tusen takk, jeg setter veldig pris på det du og Maud Hurum gjør for meg, ved å sørge for at folk får høre om meg! Det trengs, jeg studerer, tar de oppdragene jeg kan der de tilbys, men jeg skal også betale husleie, telefon og ha mat i kjøleskapet. Jeg burde skaffe meg en agent, tror jeg… En som kan markedsføre meg i alle de rette fora. Som ukjent sanger fra et annet land, så er det nesten umulig å komme på radaren hos de man kunne trenge å komme i forbindelse med!

Hva slags ulike oppdrag tar du egentlig? Kan du bestilles til å synge i begravelser, bryllup, jubileer og alle slags mer eller mindre lokale arrangementer?

– Brylluper og begravelser har det blitt lite av. Jølstad Begravelsesbyrå har ikke mitt navn på sine lister foreløpig… Jeg spurte dem om å komme inn der, men fikk beskjed om at de ikke hadde plass til flere sangere nå. Men bursdager og jubileer har det blitt litt av. Et sted sang jeg helt acappella for jubilanten – kun meg, uten musikere. Litt avhengig av hva slags arrangement det er, men mye kan gjøres enkelt – med en pianist. Skal det være med flere musikere, så må en straks øve mer, det er flere som skal transporteres etc. Men enkelt kan være fint det også! Jeg trenger jo ikke mikrofon engang!!

Ellers har det blitt noen operakonserter, både i Norge, Finland og Tsjekkia. Dessuten har jeg gjort konserter i regi av Gjøril Songvolls prosjekt “Opera til Folket”, bl.a.  på Christiania Bar, Underwater Pub og Pigalle. Jeg har også sunget for Operaklubben Arie, både på medlemsmøter og arrangementer i Thon Hotel Opera. I april skal jeg være med på Fagerborg-festivalen og synge i Universitetets aula – det gleder jeg meg til!

Medfører dette at du må synge noe annet enn opera? Og i så fall – er det OK for en operasanger å synge noe annet enn opera?

– Opera er organisk, og en operasanger kan synge f.eks folkemusikk. Skal du synge pop og rock så blir det noe helt annet, og selv om det er fysisk mulig for en operasanger å synge andre ting, tror jeg det kan slite unødig på stemmen. For meg vil det være veldig unaturlig å synge rock, det ligger ikke for meg.

Hjemme hos Leonid er det ulike instrumenter så langt øyet kan se. Her finnes alt fra noen ganske små perskusjonsbokser til en lang didgeridoo og en ganske stor harpe. Felles for alle instrumentene er at Leonid selv har bygget dem. Jeg skifter tema, og ber ham si litt om hva alle disse instrumentene er…. Det er så jeg lurer på om Leonid har flere timer i døgnet enn oss andre. I tillegg til å undervise elever, studere selv og å synge der mulighetene byr seg – så finnes det minst 40 ulike instrumenter her av ulik størrelse. Noen av dem er så detaljrike, at det er lett å se at dette er noe som tar mye tid.

Jeg peker på en lang uthulet sak, og lurer på hva i all verden er dette for noe?

– Det er et horn fra en bøffel, den er en meter lang. Den er hulet ut, polert og lyder som et vanlig horn. Et instrument som passer godt til folkemusikk.

Han demonstrerer hvordan den lyder, og i rask rekkefølge griper han tak i en indianerfløyte og en utgave av det australske urfolk-instrumentet didgeridoo – og hele huset vibrerer av lyd. En annen, forholdsvis liten fløyte, laget av bambus, lyder som en klarinett. To afrikanske kalimbaer finnes også her, og Leonid spiller rask en melodi på begge to. Kombinert med et par trommer og en “shaker” så er plutselig den russiske bassen forvandlet til et hel-afrikansk enmanns-orkester, og rytmene kommer fra et helt annet kontinent enn Murmansk! Han tar frem en annen fløyte, og denne bringer frem en lyd som jeg tenker på som veldig irsk…. Ekte norsk seljefløyte er det neste, og dermed er det klart for meg hvem som kan være Egil Storbekkens arvtager også!

Et utvalg av instrumenter bygget av Leonid selv...

Et utvalg av instrumenter bygget av Leonid selv…

To andre fløyter er modellert etter 800 år gamle italienske fløyter, og har en distinkt middelaldersk lyd. Han har også laget et blåseinstrument laget av bjerketre, den er polert så den ser ut som marmor – og lyden er veldig spesiell. Etter et par toner på en irsk low-whistle (han spiller en irsk jig), så kommer vi til harpen – og denne betror han meg at er laget for en, veldig spesiell person!

At Leonid også kan ha et stort virke foran seg som instrumentmaker og multi-instrumentalist er ganske klart etter dette møtet. Jeg håper alikevel at han først og fremst satser helt & fullt på en karriere innen opera. Med sin helt unike, fløyelsmyke lyriske bass fyller Leonid et tomrom innen norsk opera – vi har aldri før hatt en bass her i landet som kan produsere vokale toner på den måten han gjør!

Dette er en stemme som bør oppleves, og det er mange anledninger til fremover – Leonid har et ganske tett program og dukker opp i ulike musikalske sammenhenger utover i 2014. Og så lenge han står på scenen, så bør det være godt med publikum tilstede; å høre Leonid Larionov synge er en opplevelse. En sjeldent vakker opplevelse!

Gunda-Marie Bruce – Uten “passion” blir det kjedelig!

1 Comment

Det er kokende varmt i Oslo da jeg ankommer operaen denne torsdagsettermiddagen , for å intervjue en flott representant for norsk operas fremtid, den lyriske sopranen Gunda-Marie Bruce. Jeg sitter og venter i foajeen og prøver å komme til hektene etter “heteangrepet” der ute, og forventer vel egentlig at Gunda skal være like svett og andpusten som jeg – etter en lang dag med prøver. Da hun skrider inn i foajeen, iført en nydelig rød kjole og høye røde lakksko, bærer hun slett ikke preg av å ha øvet hele dagen – men ser duggfrisk og opplagt ut. Hun er like strålende blid som alltid, og da kollega Eli Kristin Hanssveen gir henne kompliment for kjolen sier hun “åh, det var bare noe jeg dro ut av skapet i full fart” etterfulgt av en trillende latter og en kommentar om at “- det er vel det jeg skal svare..?? Jeg må rett og slett øve meg i å bli mer “diva”!

Begrepet “diva” blir ofte brukt om mer eller mindre kjente syngedamer i forbindelse med dårlig oppførsel og skyhøye og urimelige krav om et eller annet…. Den egentlige betydningen, “gudommelig” oppsto i Italia og ble brukt om store sangerinner og skuespillere med stjernestatus og enestående talent. Så derfor Gunda, bare bli diva du – talentet er der allerede og stjernestatus er for deg på ingen måte uoppnåelig!

Jeg har hatt gleden av å se og høre Gunda på scenen i mange ulike sammenhenger, og jeg har alltid opplevd en artist med total fokus på det hun synger, samt en glimrende måte å formidle dette på. I dag vil jeg bli litt mer kjent med kvinnen bak stemmen, og få et nærmere innblikk i hvem hun er, hvordan hun jobber og hva som er grunnen til at hun har valgt opera som yrke….

Gunda i vakre omgivelser på Drottningholm Slott i 2010 (Foto fra Gunda's private samling)

Gunda i vakre omgivelser på Drottningholm Slott i 2010 (Foto: Fra Gunda’s private samling)

Du er født på slutten av 1970-tallet, og var 14-15 år i 1993 – da ville alle musikkinteresserte fjortiser bli Madonna – men du ville bli Mirella Freni??

– Jeg hørte veldig mye på Sissel Kyrkjebø, og fant etter hvert ut at jeg kunne imitere henne og synge hennes sanger. Men det var først på videregående at jeg for alvor ble veldig musikkinteressert. Min interesse for klassisk sang ble nok først og fremst vekket av en bekjent av mamma, som ga meg opera-CDer til jul og bursdager – og jeg etter hvert fant ut at jeg likte det veldig godt. Både Barbara Bonney og kanskje særlig Kiri Te Kanawa var med på å øke min interesse for opera. Jeg hadde vært innom litt forskjellige fag og studieretninger før jeg fant ut at det var sangen jeg ville satse på. Faren min, som døde veldig ung, hadde en flott sangstemme og sang mye, og det hendte naboene spurte hvilken plate vi nettopp hadde spilt. Så jeg er kanskje litt arvelig belastet også. Etter hvert kunne jeg bli rørt til tårer av opera, og jeg skjønte etter hvert at det var dette jeg ville satse på. Og Mirella Freni ble også en av mine favoritter etter hvert!

Du har nevnt en gang tidligere at en trist og tragisk oppvekst har vært en medvirkende årsak til at du satset på musikken, nettopp fordi sang og musikk var din trøst når livet ikke var helt snill med lille Gunda. Er det noe med oppveksten din som har gitt deg en ballast som er nyttig å ta med seg inn i operaens verden?

– Jeg leste et eller annet sted at det ofte er en sammenheng i at de som har mistet en eller begge foreldrene tidlig, ofte velger en kunstnerisk utdannelse. Jeg følte meg ofte alene, og hadde ingen nære som backet meg opp. Jeg husker jeg synes det var sårt med alle medstudentene som kunne ringe til pappa når det var noe – jeg hadde ikke den muligheten. Jeg var i mange år ganske selv-saboterende, hadde dårlig selvtillit, tenkte ofte at “vet ikke om jeg klarer dette” osv. Nå har jeg fått opparbeidet selvtilliten, og får gode tilbakemeldinger på det jeg gjør, og sånt varmer. Jeg har i tillegg til pappa mistet mange av mine kjære, og også nære venninner. Mine egne opplevelser av sorg er noe jeg kan bruke i sangen. Jeg har veldig lite teatertrening, men jeg kan kanalisere mine egne erfaringer inn i det jeg skal fremføre. Jeg har mere fundament nå, og det gjør kunsten mere levende – med litt mer dybde. Man skal fortelle en historie gjennom sangen, det er ikke nok at det bare klinger pent. Det finnes mange teknisk perfekte sangere, men som er fullstendig ribbet for innlevelse. Uten “passion” blir det kjedelig!

Gunda på scenen som Adele i "Flaggermusen" (Foto: Fra Gunda's private samling)

Gunda på scenen som Adele i “Flaggermusen”
(Foto: Fra Gunda’s private samling)

Talentet for å synge har jo vært der tidlig, og det skal utvikles. Du har hatt gode lærere, du har studert ved både Barratt Dues Musikkinstitutt og Operahögskolan i Stockholm. Du har også hatt undervisning med Anne Nyborg, og flere sommer-sesonger hos Lidal North. Dette må da være veldig hardt og krevende?

– Ja, selvfølgelig er det det. Men jo mer utdanning og bakgrunn en har, desto mer lærer man jo. Alle mine lærere har vært fantastiske på hver sin måte, og alle har tilført meg nye impulser og gjort meg bedre i stand til å bli en god sanger. Anne Nyborg er en kjempespennende lærer å jobbe med, hun er krevende – men det gir resultater. Og somrene som student hos Lidal North ville jeg ikke vært foruten! Det er utrolig lærerikt, morsomt, spennende og vi er en helt fantastisk gjeng her i år!

Du er en lyrisk sopran – og dermed i samme kategori som Victoria de los Angeles, Elisabeth Schwarzkopf, Montserrat Caballe, Renee Fleming, Teresa Stratas, Angela Gheorgiu, Anna Netrebko, Kiri Te Kanawa og Lucia Popp. Du følger i noen veldig store fotspor her…?

– Av de du nevner der, så er vel Lucia Popp den som er mest nærliggende å sammenligne meg med stemmemessig, i og med at vi begge er lette, lyriske sopraner. Lucia Popp gjorde også veldig mye forskjellig, ikke bare store operaroller. Elisabeth Schwarzkopf er også en som jeg beundrer veldig, hun var en fantastisk sanger med en utrolig nydelig stemme. Alle de navnene du nevner der, er jo virkelig store kunstnere og det er jo lov å håpe at jeg på et eller annet tidspunkt kan nærme meg en eller flere av dem…

Kiri Te Kanawa (som du jo har møtt) er kjent for et variert reportoar – alt fra opera og oriatorier, til Gershwin, Cole Porter og folkesanger fra Maoriene på New Zealand. Er allsidighet en styrke som nå blir satt pris på blant opersangere (i motsetning til tidligere tider da det ble ansett som helligbrøde å synge noe som helst annet!)?

– Hver ny ting er spennende! Jeg vil veldig gjerne gjøre mere kirkemusikk for eksempel, og Händels “Messias” er noe jeg har kjempelyst til å gjøre! I det siste har jeg gjort en del sånne morsomme “heisann-hoppsan” saker, men jeg liker å synge triste ting også – noe som kan røre både publikum og meg. Så, ja – det å være allsidig er en styrke.

Variasjon er vel et stikkord for deg; du har sunget alt fra salmer og julesanger, du synger i brylluper og kirker og har opptrådt på såpass ulike steder som foran den svenske Kongefamilien på Det Kungliga Slott til langt uti skauen på Jevnaker som Mor Sol i “Bronsebukkene” nå i sommer. Du har det ikke akkurat kjedelig?

– Å gjøre noe nytt, komme på nye steder, jobbe med nye mennesker – det er jo nettopp det som gjør det så spennende å drive med akkurat det jeg gjør!

Gunda som Mor Sol i "Bronsebukkene" i 2013

Gunda som Mor Sol i “Bronsebukkene” i 2013 (Foto: Fra Gunda’s private samling)

En ting er at stemmen må være på plass. Men så skal det jobbes med alt det tekniske i tillegg. Brystklang, halsklang, hodeklang, pusteteknikk og hva det nå heter. Under prøvene synger du samme strofe 100 ganger for at den skal bli perfekt. Du skal skjønne hva teksten handler om, kanskje på et helt fremmed språk… Du stappes inn i ubekvemme kostymer, parykker som gnager, sko som klemmer – og enda klarer du å oppvise en smittende entusiasme i alt du gjør. Har du aldri hatt lyst til å bli advokat-sekretær istedenfor?

– Ha ha – ja, det er beinhard jobbing det vi driver med! Men gleden over å få stå på scenen og drive med det jeg liker aller best overskygger jo alt det der. Og jeg vil jo gjerne være best mulig uansett hvilke roller eller hvilket materiale jeg skal synge. Jeg er ikke på noen måte utlært, langt derifra – og stiller opp på alle prøver med glede. Og gode tilbakemeldinger fra publikum gjør at det er verdt det!

Tidligere var operasangere ofte noen ganske digre “dundrer”, med liten pinup-verdi. For et par år siden lagde Anna Netrebko en flott video med “Song to the Moon” fra “Rusalka”, der hun er iført en ganske sexy badedrakt og månemannen er en skikkelig flott hunk!  Denne uken spiller du i “Il Trittico” sammen med bl.a. Håkon Kornstad og Patrick Egersborg, to andre av våre norske “up & coming” operatalenter som imponerer meg hver gang. Er dere alle representanter for en ny generasjon innen operaen – unge, vakre og talentfulle. Er opersangere de nye MTV-idolene?

– Den Netrebko-videoen er helt super! Og ideen å lage den er en veldig god reklame for opera. Når er selvfølgelig stemmen det viktigste, men det skader ikke å se bra ut heller. Jeg bruker mye tid og penger på kjoler til opptredener, men det er arbeidsantrekk for meg. Og i dag blir man fotografert og filmet i alle sammenhenger, folk har mobilen med seg bestandig. Men jo – jeg legger vekt på hvordan jeg ser ut, og så passer jeg på å få nok søvn og hvilepauser. Ellers er det behagelig å bo på landet, omgitt av dyr og natur.

Ja, du har valgt å bosette deg på Eina sammen med din Hans, og dere driver bl.a. med grise-oppdrett – en noe uvanlig kombinasjon kanskje?

– Kanskje det, men det er ikke helt kultur-krasj altså! Hans er også kjempeglad i opera, og har sett flere store oppsetninger enn hva jeg har. Akkurat nå holder vi på å innrede øvings-lokale til meg i annen etasje i grisehuset – gleder meg til det blir ferdig. Ellers øver jeg jo litt hjemme i stua, med katten vår som publikum. Han stikker ut når jeg tar de høyeste tonene – så jeg vet at jeg har gjort det riktig når pus fyker på dør (latter)!

Til tross for at du startet sent, hva gjør operasanger Gunda-Marie Bruce om 20 år?

– Jeg håper jeg kan få fortsette å synge og synge, lenge…..! Selv om det er en tøff bransje – du kan ikke sende inn en søknad på ny jobb innen dette feltet. Men om stemmen holder, de gode tilbakemeldingene fortsetter å komme og at publikum fortsatt vil høre på meg, så holder jeg forhåpentligvis på med noe av det samme om 20 år!

"Lady in Red" - Gunda legger vekt på både fremførelse og utseende på scenen (Foto: Fra Gunda's private samling)

“Lady in Red” – Gunda legger vekt på både fremførelse og utseende på scenen
(Foto: Fra Gunda’s private samling)

Uken etter at jeg intervjuet Gunda, hadde jeg gleden av å se henne opptre 2 ganger. Først som Lauretta i “Il Trittico” og deretter som konsert-artist i den fullsatte Maria-kirken på Hadeland. Lidal North International Opera Workshop gjorde stor suksess i fjor med sin oppsetning av “Dialogue des Carmelites”, der Gunda hadde rollen som Constance. I år var de enda mer ambisiøse, satte opp hele “Il Trittico” (som består av de 3 uavhengige operaene “Il Tabarro”, “Suor Angelica” og “Gianni Schicchi”).

Årets program fra Lidal North International Opera Workshop

Årets program fra Lidal North International Opera Workshop

Dette ble en fantastisk flott oppsetning, og med mange talenter som gjorde ypperlige prestasjoner. Om noen skal fremheves, så er det på sin plass å gi ekstra honnør til gutta – både Håkon Kornstad og Cooper Nolan i “Il Tabarro” og Patrick Egersborg i “Gianni Schicchi” viser alle sammen at de har en lysende fremtid innen opera foran seg! Gunda gjør rollen som Lauretta i “Gianni Schicci”, den mest sentrale kvinnelige figuren i denne operaen.

Gunda er utstyrt med både flott stemme og skuespillertalent, så hun får vist alt hva hun er god for! I tillegg er hun jo så “heldig” at nettopp Lauretta er den som synger en av de meste populære opera-ariene noensinne, “O mio babbino caro”. At årets workshop har benyttet kjente operanavn som Mark Schnaibel, Patricia “Trish” Mc Caffrey, Toril Carlsen og Eli Kristin Hanssveen som instruktører, sier jo noe om kvaliteten. De har tydeligvis vært gode pedagoger alle sammen ut fra det resultatet utøverne på scenen kunne fremvise!

Tre dager etter at hun spilte Lauretta, hadde jeg gleden av å oppleve Gunda som “bare Gunda”, og denne gang som konsertartist i Maria-kirken på Gran, Hadeland. Oppslutningen var upåklagelig – kirken var så fullsatt at det var noen som måtte bli igjen utenfor grunnet plassmangel! Gunda er en artist som har en veldig god kjemi med publikum, og en sjeldent god formidlingsevne. Hun hadde med seg Ann Toril Lindstad (kantor i Gran menighet) på klaver og orgel, og de to damene leverte nær innpå halvannen time med glimrende musikalsk underholdning, bundet sammen med små anekdoter om materialet de fremfører.

Gunda startet konserten med å komme gjennom kirkens hoveddør, mens hun sang en kulokk (Ågot’s Fjeldsang) fra Thrane’s “Ett Fjelleventyr”, og inpirasjonen til akkurat det låtvalget kom fra uttalige kjørerturer gjennom Hadelands-bygdene på vei til og fra operaen i Oslo! Av annet norsk på den musikalske menyen, sto både Erik Bye’s “Hildringstimen” og Edvard Grieg. Gunda var også innom Kurt Weil, i et utdrag fra “Street Scene”.

Etter en kort pause gikk reportoaret over til opera, og Gunda fremførte perler fra Puccini, Delibes, Vivaldi, Bellini og Strauss.  Det er kanskje ikke ofte at det kommer krav om ekstranummer i en kirke, men det skjedde denne søndagen og Gunda bød til slutt på et utdrag fra “La Boheme” og flørtet seg gjennom hele den mannlige delen av publikum mens hun gikk syngende rundt i kirkerommet. Til slutt fikk damene stående og langvarig applaus –  helt velfortjent!

For meg personlig oppsummerte denne konsertene alle de egenskapene jeg setter pris på hos Gunda: stemmen, utstrålingen, hennes evne til å synge et variert utvalg av klassisk, opera og sang – og ikke minst at hun hele tiden gir inntrykk av at hun selv har det utrolig hyggelig mens hun jobber! Hennes egen glede smitter over på publikum, og jeg vil tro at alle som var på denne konserten kunne gå hjem med følelsen av at de hadde vært med på noe stort! Hun ble da også omringet av tilhørere utenfor kirken etter konsertens slutt, og det var bare positive tilbakemeldinger å høre.

Dette innlegget er selvfølgelig farget av min egen fascinasjon over Gunda-Marie Bruce som kunstner – så kanskje er jeg noe inhabil…? Jeg håper alikevel at akkurat DU gir deg selv sjansen til å oppleve henne på scenen. Enten du er innbitt operaelsker, eller bare liker god musikk – Gunda er verdt enhver billettpris!

Så min oppfordring til dere alle blir: få med dere en Gundaistisk opplevelse mens dere kan – det er ikke usannsynlig at “La Bruce” snart er å finne på scener helt andre steder i verden!