stianeriksen

Det er med stor glede jeg registrerer at opera som kunstform er på en oppadstigende popularitetskurve i Norge. Vi har et flott operahus i Oslo, det skjer mye på operafronten rundt om i landet ellers – og det ser heldigvis ut til at den gamle myten om at opera kun er forbeholdt noen få, at opera er vanskelig å begripe, det er mye “skrik og hyl” med hjelmprydede divaer som dør i timesvis osv. nå kan legges død. Det norske folk har våknet, og innsett at det finnes helt andre sider ved opera, og at disse heldigvis nå bli oppdaget.

Etter at Oslos nye operahus åpnet i 2008, så har bygningen i seg selv tiltrukket seg mange nysgjerrige besøkende, og heldigvis har ganske mange av dem også fått med seg en eller annen forestilling når de først stakk innom. Det var også et sjakktrekk å ansette Paul Curran som operasjef – han tilførte operaen som kunstform en hel del nye impulser, kreative ideer og sørget også for at vår norske operascene tiltrakk seg nye talenter fra inn- og utland i de årene han virket der.

Derfor har vi nå et sterkt lag av nye og unge operastjerner på vei oppover. Noen navn vi bør holde øye med er: Maria Bordas, Gunda-Marie Bruce, Patrick Egersborg, Julia Gusek, Ingunn Kilen, Magnus Dorholt Kjeldal, Håkon Kornstad og Leonid Larionov. Ikke minst skal vi rette en stor takk til Eli Kristin Hanssveen som med sin deltagelse i “Stjernekamp” høsten 2013 også var med på å folkeliggjøre operasangere og som et resultat av sin glimrende innsats på TV, deretter personlig var en av grunnene til at samtlige forestillinger av “Orfeus & Evridyke” var fullstendig utsolgt! Som et bevis på at dette blir satt stor pris på, ble Eli Kristin kåret til “Årets Sanger” av Operaklubben Arie i februar 2014!

Jeg følger alle disse nye talentene våre med største interesse, og konstaterer med glede at alle sammen gjør en glimrende innsats rundt om der de opptrer, og at Den Norske Opera har et svært godt rekrutteringsgrunnlag til fremtidige rollebesetninger! I min ganske uformelle serie “Stian møter nye opera-talenter“, så er allerede Gunda-Marie Bruce godt belyst (du kan lese det intervjuet her: https://stianeriksen.com/2013/08/02/gunda-marie-bruce-uten-passion-blir-det-kjedelig/ ) og denne gangen er det Leonid Larionov som er i fokus…..

Leonid fotografert i forbindelse med en konsert

Leonid Larionov – bakgrunn og fakta: Født i april 1985 i Kandalaksha i Murmansk-regionen i Russland. Fra tidlig alder var hovedinteressene musikk og sport. Leonid var frem til han fylte 21 aktiv innen bobsleigh-varianten “Naturban”, men det var alikevel musikk i ulike former som opptok det meste av tiden:

16 år gammel gikk han ut fra musikkskolen i Kandalaksha med eksamen i pianospill. Samtidig spilte han althorn, trombone og tuba i byens messingblåserorkester. I en alder av 21 ble han uteksaminert fra Rautio Music College, med trompet som hovedfag. Frem til han var 22 studerte han deretter solosang og opera ved konservatoriet i Petrozavodsk. I 2007 startet Leonid det som også i dag er en stor hobby – instrumentbygging.

I tillegg til å være en fremragende bass-sanger, så spiller han også på en lang rekke instrumenter han selv har bygget, bl.a. fløyter, sekkepiper av ulik design, didgeridoo, zhaleyka, harpe, kalimba, munnharpe og til og med sag! En del av disse instrumentene ble anvendt i den tiden han var medlem i folkemusikkgruppen Bahus (det finnes flere klipp med dem på YouTube). Etter å ha jobbet som lærer innen pianospill, blåseinstrumenter og sang i Russland og Finland, kom Leonid til Norge i begynnelsen av dette tiåret og startet studier ved Barratt Dues Musikkinstitutt, der han i dag holder på med Master-studier.

Leonid med en del av instrumentene han selv har bygget!

Tradisjonelt har det vært sopranene og tenorene som oppnår mest berømmelse innen opera. Mezzosopraner, barytoner og basser kommer liksom litt i bakgrunnen…. Urettferdig, disse er minst like viktige for at en opera skal bli komplett! Etter å ha hørt Leonid live en rekke ganger, har jeg på følelsen at dette kan endres. Leonid har med sin fantastiske og fleksible lyriske bass bevist gang på gang at en bass som solo-sanger gir publikum en helt nydelig musikalsk opplevelse, og at Leonid i samspill med andre er like glimrende som duettpartner og ensemble-spiller som han er solo. Hans rolle som Dulcamara i “L’Elisir d’amore” overbeviste meg om det!

En iskald januardag møttes jeg og Leonid Larionov til et uformelt intervju – et veldig hyggelig møte med en mann som lever og ånder for musikk og sang!

– Hvordan skal du profilere deg selv som operasanger, som bass? Er ikke det mye vanskeligere enn f.eks, tenorene som får alle de store “helterollene”? Hva er drømmerollen for en bass?

– Boris Goudonov! Boris er drømmerollen! Men det finnes mange flotte bass-roller hos Verdi også. Egentlig er det mange hovedroller for en bass, kanskje særlig innen russisk opera. Felipe, kongen i “Don Carlo” er et godt eksempel på en flott bassrolle, Gounods “Mephisto” er en annen…. Leporello, tjeneren i “Don Giovanni” også.

– Jeg har hørt deg synge kardinal Brogny’s arie fra “La Juive”, blant annet på konserten forrige uke. En opera som kanskje ikke er så kjent her i landet, men som du tydeligvis har et forhold til?

– Kardinalen er ikke “min” rolle, den er for dyp for meg. Arien går helt greit, men hele partiet til kardinalen ligger for dypt for meg! Jeg er lyrisk bass, og kan synge alt fra bass til bassbaryton, men ikke mørk bass. Vokalt ligger jeg mellom bass og bassbaryton.

– Det høres ut for meg som du da har muligheten til å være fleksibel i forhold til hva slags reportoar du velger?

– Fleksibilitet, absolutt! Dulcamara derimot er i den helt andre enden, den ligger høyt og der må jeg forholde meg til topptonene hele veien.

– Som nyutdannet, og på starten av karrieren så må du kanskje ta noen valg i forhold til hva du fysisk kan synge, og hva som er behagelig å synge…? Det er vel en risiko å gape over for mye, og dermed utsette stemmen for unødige belastninger?

– Ja! Foreløpig kan jeg selv bestemme hvilke romanser og arier jeg synger på solokonserter. Når det gjelder operaroller, er det andre som bestemmer – der blir jeg invitert til å synge roller som er bestemt på forhånd.

Didrik Solli-Tangen og Leonid på konsert

– Som “ny” så må du vel ta de tilbudene som kommer. Dette handler jo også om å skape seg et navn innen opera, folk må vite hvem du er, du må nå ut til publikum på ulike måter….?

– Jeg ser på det som verdifull og nyttig erfaring! All erfaring er bra, og jeg anser at enhver invitasjon til å gjøre noe innen opera gir meg sceneerfaring – det kommer godt med! Foreløpig går det greit for meg å synge det meste av det som byr seg, jeg hverken kan eller har råd til å være kresen på dette tidspunktet (han ler). Etter hvert som jeg får muligheten til å selv velge reportoar, så blir det helt klart mer etter min egen smak. Jeg har veldig lyst å synge noen “gærninger” – Boris Goudonov er jo f.eks, ganske gal! Også noen mere festlige karakterer som Dulcamara og Leporello. Men jeg liker godt tragiske rollefigurer også – de gir spennende utfordringer. En operasanger er en syngende skuespiller, og det er viktig å fremstille figuren både vokalt og karaktermessig! Opera er dramatisk teater.

– Som innfødt russer har du en unik mulighet til å synge russisk materiale. Jeg har hørt deg synge Mussorgsky’s “Songs and Dances of Death” og det finnes mye fantastisk flott russisk opera. Men disse er ikke så kjent som verker av Verdi, Puccini osv. Vi oversvømmes av italiensk, fransk og tysk opera – men den russiske kommer litt i bakgrunnen. Du må jo ha en stor fordel når du snakker språket og kanskje også har kjennskap til bakgrunnen for en del av de russiske operarollene. Hvordan skal vi få russisk opera mere frem i lyset?

– Helt klart! Hvis jeg blir kjent, så skal jeg prøve å gjøre det! Det er masse flott russisk musikk som jeg håper jeg kan bidra til å gjøre mere kjent! Jeg skulle ønske at russisk opera blir mer spilt rundt i verden. Problemet er at for få sangere kan synge på russisk. Det er et vanskelig og litt umusikalsk språk å øve inn for noen. Stort sett er det “Eugen Onegin”, “Fyrst Igor” og “Spar Dame” som mer eller mindre regelmessig blir satt opp rundt i verden. Men det er så mye mer å velge blant!

– Jeg personlig hadde mer enn gjerne sett deg på scenen på Den Norske Opera i en stor og krevende bassrolle i en russisk opera!

– Ja, takk – jeg også! Operaen må bare ta kontakt og invitere meg! Jeg kan sminkes og kles om til enhver rolle de vil ha meg til å gjøre der! Dessverre er det vanskelig for russiske operasangere å få jobber i Europa. Jeg tror vi mangler kontaktnett – vi blir kun invitert som gjester…. Selv russiske storheter som Anna Netrebko og Dmitri Hvorostovsky har bygget opp det meste av sin karriere i USA, foruten gjesteroller rundt omkring i Europa.

– En av grunnene til at jeg har bedt om å få intervjue deg, er fordi jeg mener bestemt at vi må skape litt publisitet rundt deg og det du gjør! Du har en nydelig stemme, og før du er et etablert navn så må det en god del jobbing til før alle vet hvem du er og de store, saftige rollene blir tildelt deg.

– Tusen takk, jeg setter veldig pris på det du og Maud Hurum gjør for meg, ved å sørge for at folk får høre om meg! Det trengs, jeg studerer, tar de oppdragene jeg kan der de tilbys, men jeg skal også betale husleie, telefon og ha mat i kjøleskapet. Jeg burde skaffe meg en agent, tror jeg… En som kan markedsføre meg i alle de rette fora. Som ukjent sanger fra et annet land, så er det nesten umulig å komme på radaren hos de man kunne trenge å komme i forbindelse med!

– Hva slags ulike oppdrag tar du egentlig? Kan du bestilles til å synge i begravelser, bryllup, jubileer og alle slags mer eller mindre lokale arrangementer?

– Brylluper og begravelser har det blitt lite av. Jølstad Begravelsesbyrå har ikke mitt navn på sine lister foreløpig… Jeg spurte dem om å komme inn der, men fikk beskjed om at de ikke hadde plass til flere sangere nå. Men bursdager og jubileer har det blitt litt av. Et sted sang jeg helt acappella for jubilanten – kun meg, uten musikere. Litt avhengig av hva slags arrangement det er, men mye kan gjøres enkelt – med en pianist. Skal det være med flere musikere, så må en straks øve mer, det er flere som skal transporteres etc. Men enkelt kan være fint det også! Jeg trenger jo ikke mikrofon engang!!

Ellers har det blitt noen operakonserter, både i Norge, Finland og Tsjekkia. Dessuten har jeg gjort konserter i regi av Gjøril Songvolls prosjekt “Opera til Folket”, bl.a.  på Christiania Bar, Underwater Pub og Pigalle. Jeg har også sunget for Operaklubben Arie, både på medlemsmøter og arrangementer i Thon Hotel Opera. I april skal jeg være med på Fagerborg-festivalen og synge i Universitetets aula – det gleder jeg meg til!

– Medfører dette at du må synge noe annet enn opera? Og i så fall – er det OK for en operasanger å synge noe annet enn opera?

– Opera er organisk, og en operasanger kan synge f.eks folkemusikk. Skal du synge pop og rock så blir det noe helt annet, og selv om det er fysisk mulig for en operasanger å synge andre ting, tror jeg det kan slite unødig på stemmen. For meg vil det være veldig unaturlig å synge rock, det ligger ikke for meg.

Hjemme hos Leonid er det ulike instrumenter så langt øyet kan se. Her finnes alt fra noen ganske små perskusjonsbokser til en lang didgeridoo og en ganske stor harpe. Felles for alle instrumentene er at Leonid selv har bygget dem. Jeg skifter tema, og ber ham si litt om hva alle disse instrumentene er…. Det er så jeg lurer på om Leonid har flere timer i døgnet enn oss andre. I tillegg til å undervise elever, studere selv og å synge der mulighetene byr seg – så finnes det minst 40 ulike instrumenter her av ulik størrelse. Noen av dem er så detaljrike, at det er lett å se at dette er noe som tar mye tid.

Jeg peker på en lang uthulet sak, og lurer på hva i all verden er dette for noe?

– Det er et horn fra en bøffel, den er en meter lang. Den er hulet ut, polert og lyder som et vanlig horn. Et instrument som passer godt til folkemusikk.

Han demonstrerer hvordan den lyder, og i rask rekkefølge griper han tak i en indianerfløyte og en utgave av det australske urfolk-instrumentet didgeridoo – og hele huset vibrerer av lyd. En annen, forholdsvis liten fløyte, laget av bambus, lyder som en klarinett. To afrikanske kalimbaer finnes også her, og Leonid spiller rask en melodi på begge to. Kombinert med et par trommer og en “shaker” så er plutselig den russiske bassen forvandlet til et hel-afrikansk enmanns-orkester, og rytmene kommer fra et helt annet kontinent enn Murmansk! Han tar frem en annen fløyte, og denne bringer frem en lyd som jeg tenker på som veldig irsk…. Ekte norsk seljefløyte er det neste, og dermed er det klart for meg hvem som kan være Egil Storbekkens arvtager også!

Et utvalg av instrumenter bygget av Leonid selv…

To andre fløyter er modellert etter 800 år gamle italienske fløyter, og har en distinkt middelaldersk lyd. Han har også laget et blåseinstrument laget av bjerketre, den er polert så den ser ut som marmor – og lyden er veldig spesiell. Etter et par toner på en irsk low-whistle (han spiller en irsk jig), så kommer vi til harpen – og denne betror han meg at er laget for en, veldig spesiell person!

At Leonid også kan ha et stort virke foran seg som instrumentmaker og multi-instrumentalist er ganske klart etter dette møtet. Jeg håper alikevel at han først og fremst satser helt & fullt på en karriere innen opera. Med sin helt unike, fløyelsmyke lyriske bass fyller Leonid et tomrom innen norsk opera – vi har aldri før hatt en bass her i landet som kan produsere vokale toner på den måten han gjør!

Dette er en stemme som bør oppleves, og det er mange anledninger til fremover – Leonid har et ganske tett program og dukker opp i ulike musikalske sammenhenger utover i 2014. Og så lenge han står på scenen, så bør det være godt med publikum tilstede; å høre Leonid Larionov synge er en opplevelse. En sjeldent vakker opplevelse!