stianeriksen

Det er all grunn til å gratulere Gran Kommune med en flott ny kultursal! Og det er enda større grunn til å gratulere alle involverte i denne ukens forestilling, “Hadeland Janitsjar presenterer: Norsk Musikal 2013“! Det ble satt ny rekord ved salg av billetter til premieren, og det settes opp en ekstra forestilling søndag 27.1. for å dekke etterspørselen. Med god grunn – dette er en fantastisk forestilling med høyt nivå på samtlige medvirkende kunstnere!

Vel verdt å få med seg!
(foto: Hadeland.net)

Prosjektgruppa har satt sammen en forestilling bestående av utdrag fra seks norske musikaler: “Trost i taklampa”, “Sofies Verden”, “Frendelaus”, “Ungen”, “Bør Børson Jr.” og “Which Witch”. Hadeland Janitsjar, under eminent ledelse av Espen Aslaksen, gjør en glimrende innsats og det samme kan sies om samtlige av solistene – som alle har en lokal tilknytning til Hadelandsdistriktet, med unntak av Paul Ottar Haga. Regissør Arnulf Haga har all grunn til å være stolt av resultatet, og han er en heldig mann som har hatt muligheten til å boltre seg med så mange talentfulle utøvere!

Samspillet mellom de ulike utøverene flyter godt, og de byr på både flott sang, komisk talent og sjarm og utstråling i fleng. Forestillingen presterer også å skape en umerkelig overgang fra den ene musikalske settingen til den neste, uten pinlige pauser og det gjøres helt uten sceneskifte og noen form for kulisser. Godt gjort, tatt i betraktning at i løpet av de to timene forestillingen pågår, blir vi tatt med fra fabrikkjentene ved Akerselva i Egil Monn-Iversen/Harald Tusberg’s “Ungen”, via nyere norske musikaler som Gisle Kverndokk’s “Sofies Verden” og “Frendeløs” til landsbygda fremstilt i Prøysen’s “Trost i taklampa” (den eldste av musikalene her…). Avbrutt av en intens hekseprosess i Dollie de Luxe’ egen musikcal “Which Witch” underveis, avsluttes forestillingen med utdrag fra “Bør Børson Jr.”

Paul Ottar Haga, en av flere gode grunn til å se denne forestillingen (foto: nearadio.no)

Den meste etablerte av de medvirkende er Paul Ottar Haga, kjent fra en lang rekke teater- og filmroller, og som for Hadelendingene er kjent fra bl.a. “Bronsebukkene”. Men selv om de andre medvirkende ikke er like kjente, så er dette langt fra noen amatørforestilling og Paul Ottar så ut til å trives på scenen gjennom hele forestillingen – der hans høydepunkt utvilsomt er en akkurat passe slesk og amorøs Bør Børson.

Jeg storkoste meg under gårsdagens forestilling, ikke minst fordi at musikk, sang og dans var på et meget høyt nivå – og at de små feilene som avisen Hadeland omtaler i dagens utgave (basert på onsdagens generalprøve) var borte vekk i går. Et par av de medvirkende skal alikevel få personlig ros – for det er det all grunn til å gi dem!

Kristoffer Grua Pedersen – med uante muligheter innen musikalsk teater (foto: Hadeland.net)

 Kristoffer Grua Pedersen er et av de nye talentene som er med på å løfte forestillingen. Jeg har tidligere hatt gleden av å se ham live – da i samspill med med-studenter fra Solbakken Folkehøgskole. Han utmerket seg allerede den gangen, selv uten mulighet for noen stor soloprestasjon. Det gleder meg derfor å se at han har utviklet sitt daværende (store) potensiale til det han kunne skilte med i går – ikke minst i utdraget fra “Frendelaus”. Han har evnen til å balansere mimikk, bevegelse og kroppspråk og kombinert med flott sangstemme har han derfor alle muligheter for å lykkes videre fremover!

Lars Helge Throndsen og Marthe Stenerud Skeie (foto: Hadeland.net)

Lars Helge L. Throndsen har i likhet med Haga deltatt i “Bronsebukkene”. Han er for meg et helt nytt bekjentskap, men det blir nok ikke siste gangen jeg kan glede meg over ham! I tillegg til god stemme, så besitter han et stort komisk talent. Under gårsdagens forestilling var det han som frembrakte de største lattersalvene, både som Teodor (den rareste av “Snekkersvekara” til Prøysen) og som en skakk og sjanglende Harry i “Harrys Basseralle” fra “Frendelaus”. Begge disse figurene kan lett overspilles og dermed bli parodiske, men akkurat den fella går ikke Lars Helge i – han er “spot on” i begge rollene!

Det er bare å bøye seg i støvet for Tore Velsand Skogstad! (Bildet er fra en annen forestilling – foto: Hadeland.net)

Sekvensen fra “Which Witch” var gårsdagens mest imponerende – og her fikk Tore Velsand Skogstad (omtalt som “lokal veteran” i programmet) vist hva han er god for (og det er ikke lite!!) i gnistrende samspill med Gunda Marie Bruce. For meg var dette første gangen jeg hørte Skogstad – og jeg hører gjerne mer! Duetten “Du er mitt liv” der Skogstad og Bruce utfyller hverandre perfekt gjorde at mitt forventningsnivå steg betraktelig. Og de skuffer ikke i neste nummer – “Bøddelsangen” – tvert om! Dette nummeret alene var for meg verdt hele billettprisen i går, da de sammen skapte en magisk øyeblikk som jeg sjelden har sett maken til.

Skogstad viser at han er en vokalkunstner av første klasse – med en stemmeprakt og innlevelse som langt overgikk hva jeg hadde trodd jeg kunne få servert. Det er bare å håpe at Tore Velsand Skogstad blir kjent langt utover Hadeland’s grennser – for det fortjener både han og alle potensielle tilhørere!

Gunda Marie Bruce – hun er norsk opera’s fremtid! (Foto: MySpace.com)

Så er det Gunda da…. Mens Skogstad synger for livet bak henne (i “Bøddelsangen”) spiller hun rollen som den vettskremte Maria Vittoria som skal brennes på bålet. Dette nummeret krever ikke noe annet av henne enn at hun skal stirre forstenet ut i det fjerne, noe som også lett kunne blitt en parodi…. Dette unngår Gunda ved å bruke et akkurat passe tilmålt minimum av mimikk, på en måte jeg ikke har sett siden de store stumfilmstjernene utøvet den samme kunsten! Med et bitte lite, nesten umerkelig rykk i et øye, en halv milimeters forflytning av munnviken, måten fingrene holdes på… Dette er STOR dramatikk utført på en nesten umerkelig måte. Dette var kanskje ikke synlig for de bakerst i salen- men for oss på første rad var det synlig og vi kunne formelig kjenne hvordan Gunda (i rollen) vibrerte av indre skrekk over sin kommende skjebne.

Gunda Marie Bruce er en av våre nye operasangere – fremdeles ikke utlært, men med et stort talent som hele tiden utvikles. Med bakgrunn fra Opearhögskolan i Stockholm, Barrat Due og Norges Musikkhøgskole har hun den formelle kompetansen godt i boks. Og hun har hatt gode lærere – både teknisk og vokalt er hun et funn! Jeg har hatt gleden av å se og høre henne live ved flere anledninger, og hun skuffet ikke i går heller! “Which Witch” er kanskje lite krevende for en sanger av Gunda’s kaliber, men hun ga alt i dette segmentet og så i tillegg ut til å trives som korist i alle de øvrige innslagene.

Det var noen i pausen som bemerket at “hun kan bli den nye Sarah Brightman”. Det håper jeg for all del ikke at hun har tenkt å bli. Sarah Brightman er en unik artist med sin kombinasjon av ulike musikalske elementer og muligheten til å synge både med sopranstemme og “popstemme”. At hun derfor på plate har taklet alt fra måne-arien fra “Rusalka” til elektro-disco (“I lost my heart to a Starship Trooper”) gjør henne til en spennende sanger – men hun har aldri sunget en ren operarolle eller noensinne opptrådt uten mikrofon.

Gunda Marie Bruce sang rollen som Constance i “Dialogues des Carmelites” i sommer, der hun ved siden av veteran Toril Carlsen var den som løftet hele forestillingen (en rolle Brightman aldri kunne ha sunget!) Dette til tross for at Hilde Bruce, Gunda’s mor – betrodde meg at Gunda egentlig ikke liker å synge fransk… For å snu det hele rundt; jeg har derimot hørt Gunda i duett med Kjetil Støa fremføre Brightman’s “Time to say goodbye/Con te partio” i konsert med et annet orkester tidligere – det var absolutt vakkert!!

Gunda Marie Bruce & Kjetil Støa – fra en konsert i juni 2012 (foto: Stian M. Eriksen)

Kanskje er det mer nærliggende å trekke paralleller til Sverige og Elisabeth Söderström – en sopran som (i likhet med Gunda) var kjent for varm stemmeklang, vokal presisjon og det at hun aldri, noengang hørtes skarp og anstrengt ut selv i de høyeste tonene. At Gunda nå er på vei til Bergen for å spille i Janacek’s “The Cunning little Vixen” er i så måte interessant – Söderström var kanskje den fremste tolkeren av Janacek’s operaheltinner! Gunda skal riktignok ha en av de mindre rollene (som hun selv sa etter gårsdagens forestilling: “Jeg skal jo bare spille en høne”, uten noen form for tilgjort beskjedenhet), men jeg er ikke i tvil om at hun vil sette sitt preg på den rollen også!

Gunda skal også ha ros for at hun er med på å folkeliggjøre opera. Ved å kombinere musikal og opera når hun ut til et bredere publikum og sørger helt egenhendig for å bryte ned noe av myten om at opera er vanskelig å skjønne, det er “bare skrik og hyl” og en sær kunstform som kun noen få setter pris på. Men at hennes fremtid ligger innen operafaget er det ingen tvil om – det beviste hun også i går i solopartiene sine. Samtidig er hun god på ensemble-spill og stakk seg ikke ut på noen måte i de andre numrene der hun medvirket i bakgrunnen.

Alt i alt var gårsdagens forestilling en skikkelig musikalsk fyrverkeri, og det er bare å håpe at de resterende forestillingene også er utsolgt. Dette er vel verdt å få med seg!